Mammaen min døde

Nå prøver du å få min oppmerksomhet; å finne det stedet i meg som er glad i deg.
Men vet du hva? Da jeg trengte deg, da pleide du å ligge på gulvet, et eller annet sted i huset, og late som du var død.
Jeg prøvde, med små barnefingre, å kjenne etter under nesen din om du pustet.
Og jeg gråt og gråt og gråt. Mammaen min døde.
-Mamma, ikke dø!
Nå ligger hun her på gulvet og puster ikke. Mammaen min døde!

Men vent litt. I barnehagen pleier de jo å lese et eventyr om ei mor og en sønn som gikk tur i skogen. Mammaen ble plutselig dårlig og falt i bakken. Føttene hennes ble hvite og kalde. De ble til stein. Så krøp det oppover og til slutt var hele henne blitt til stein.

Jeg sjekker føttene dine, mamma. Fort! Har de blitt til stein? Å nei! De er kjølige. Men de er ikke stein. Det ser ikke ut til at de blir til stein heller?
Mamma lever! Hun døde ikke likevel!

Men så skjedde akkurat det samme igjen. Og igjen. Og igjen.
Til slutt hadde jeg ikke flere tårer. Selv om jeg var liten så ble jeg vant til det.
Og en av de gangene så døde du.

En av de gangene du lå full på gulvet og var så tåpelig, desperat etter oppmerksomhet at du trengte å få meg til å gråte for deg.
En av de gangene døde du faktisk - for meg.

Eneste grunn til at vi har litt kontakt i dag er at jeg synes litt synd på deg. Du har sluttet å drikke og nå ser jeg dine desperate forsøk på en annen måte. Nå later du som om alt er annerledes. Som om du aldri var den du var. Du prøver ikke å si unnskyld. I stedet synes du synd på deg selv og gjør fortsatt deg selv til offer.
Du er fremdeles den samme manipulerende personen.

Så den kjærligheten du prøver å mane fram hos meg kommer ikke. Fordi mammaen min døde egentlig, for lenge siden.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Elena

Elena

32, Molde

Er opprinnelig fra Vilnius, men har bodd i Norge i over 7 år. Har samboer og har nylig blitt mamma til 3.

Kategorier

Arkiv

hits